Det er skrevet mer musikk for piano enn for noe annet instrument. Likevel er pianoet et relativt nytt instrument, både i hjemmet og i konsertsalene. Det mangesidige pianoet ble utviklet på 1700-tallet, da cembaloet ble ansett for å være altfor begrenset. Cembaloet, som var den tidens dominerende tangentinstrument, får lyd ved at strengene klimpres når det spilles på tangentene, og tonestyrken påvirkes stort sett ikke av trykket fra fingeren. Pianostrengene, derimot, slås an av en filtkledd hammer, med en kraft som er direkte relatert til fingerens anslag på tangenten. Pianisten får derved nesten ubegrensede muligheter til å variere spillet, og dette er hemmeligheten bak instrunentets popularitet.




Instrumentets store fordel - muligheten til å variere tonestyrken - førte til at det ble kalt gravicembalo col piano e forte (et cembalo med svakt og sterkt) Navnet pianoforte (eller forte piano) ble beholdt, men ble etter hvert forenklet til piano.

Tyskerne, østerrikerne og senere og amerikanerne bygde videre på Cristoforis verk og utviklet instrumentet ende mer. De skapte også en opprettstående modell til bruk der det er begrenset plass til disposisjon. Fabrikanter som Bechstein (Tyskland) Broadwood (England) og Steinway (USA) forbindes alle med skjønnhet, håndverksmessighet og en rik, fyldig klang.


Bartolomeo Cristofori fra Frirenze oppfant pianoet, og tidlig på 1700-tallet utviklet han det til et teknisk høyt nivå.





Et av barokkmusikkens kjennetegn var den såkalte terrasse-dynamikken, det vil si en trappetrinn-vis forandring i tonestyrken. Dette var karakteristisk for cembalo og orgel som var denne tidens (ca. 1650-1750) viktigste klaviaturinstrumenter i Europas musikksentra. Allerede før 1700 ble imidlertid terrasse-dynamikken ansett som en begrensning idet man ønsket muligheten for en mer gradvis og nyansert forandring av tonestyrken i likhet med for eksempel den menneskelige stemme.


Cembalo 1650-1750  




De første norskbygde pianoer.

Under andre halvpart av 1700-tallet fikk pianoet gjennomslag ute i Europa, og det tok ikke lang tid før det nye instrumentet fikk innpass i det norske musikkmiljøet.

Den 29. desember 1779 ble følgende annonse rykket inn i Norske Intelligenz-Sedler:    «Et Forte­Piano eller Pantaleon fallbydes for billig Priis; Liebhabere behage at indhente nærmere Underretning derom i Bogtrykeriet».  


En ny musikalsk tidsalder med nye klangidealer og et nytt " claveer"  De første pianoer til Norge, desember 1779.